NORDLYSET

Tekst Ronald Grambo

Det er rimelig at det flammende nordlyset med sine sprakende farger har vakt nysgjerrigheten hos folk. Det er derfor ikke merkelig at det er knyttet mange trosforestillinger til dette naturfenomenet

Det er sagt at en ikke må plystre til nordlyset, for da vil det skje uhell. Den som ga seg til å le av nordlyset, ville som straff bli lam. Da lo nemlig synderen av den allmektiges skaperkraft.

Noen mente at nordlyset avspeilte silden i Ishavet. Mye nordlys varslet godt sildefiske.

Hvis en gravid kvinne stirret på nordlyset, ville barnet bli skjeløyd.

Er nordlyset rødt, varsler det krig. Dette kan nok skyldes at rødfargen er blitt assosiert med blodsutgytelser. Dette er en oppfatning som er oppstått i middelalderen. I Frankrike mente en at nordlyset var åndedragene til krigerne i himmelen, som berettet om sine krigsbedrifter.

Nordlyset er blitt knyttet til valkyriene, som er kjent fra norrøn mytologi. De valgte ut dem som skulle dø på valplassen der krigerne kjempet for livet. Nordlyset var skinnet fra sola eller månen som ble reflektert på rustningene deres.

På Grønland mente en at nordlyset var sjelene til dødfødte barn.

TILBAKE 

Nario

Tekst Ronald Grambo

I William Shakespeares stykker kan en treffe på narrer. De er gjerne ansatt ved fyrste- og kongehoff. Narren er en figur som i alle fall stammer fra den egyptiske oldtid. I det gamle Egypt finnes relieffer med avbildninger av hoffnarrer, som nok er hentet fra områder syd i Afrika. De er gjerne kortvokste, kanskje dverger eller pygmeer. De skulle være til fornøyelse for faraoene og hans omgivelser.
Senere ble narrer alminnelige ved orientalske hoff. Europeerne ble kjent med narrene gjennom korstogene.
I Europa var narrene gjerne kledd i broket drakt med narrehette utstyrt med eselører eller hanekam. Narren hadde gjerne en rangle, som han skranglet med. Det er trekk ved klesdrakten til narrene som minner sterkt om den som sirkusklovner har. Her er det en forbindelse. 
Men til syvende og sist er det nok den europeiske bondedrakten som har vært inspirasjonskilden her.
Rumenske bønder bruker den dag i dag en hatt som likner sterkt på klovnenes. Det er ikke tilfeldig. I dag kan en se narren på spillkort. Her kalles han joker, altså spøkefugl, som en ikke vet hvor en har.

Tilføyelse: Ordet narr er ikke norsk opprinnelig, men må være kommet til oss fra Tyskland via dansk. Det er slik at ordet narr kommer av det senlatinske nario, som betyr spotter, ja, en som gjør narr.

Når liket blør

Mordere avsløres.

I eldre tid kunne en ikke bruke fingeravtrykk eller andre moderne midler for å avsløre forbrytere. Det fantes likevel metoder til å avdekke avskyelige drap. Det hendte nemlig at en myrdet person plutselig begynte å blø, når drapsmannen selv nærmet seg liket av personen som ble brutalt og i hemmelighet tatt av dage. På grunnlag av denne trosforestillingen ble den såkalte båreprøven utviklet. Den fungerte som en gudsdom. Et annet uttrykk for dette er det latinske ordalium. 

Dette NÅR LIKET BLØR innebærer at Gud til syvende og sist er den dømmende autoriteten. Da nyttet det ikke å anke!

For å komme under vær med identiteten til drapsmannen eller for den saks skyld drapskvinnen, lot en de mistenkte gå forbi liket som lå på båren, og så snart den skyldige nærmet seg, begynte det å blø.

Det er et interessant faktum at William Shakespeare bruker denne trosforestillingen i det historiske skuespillet om kong Richard III. Når Gloucester nærmer seg sitt offer, åpner sårene til den døde Henry seg.

I fransk historie er det et kjent eksempel. Det er her tale om en abbed i Trois- Fontaines (Clergy), som ble drept på skjendig måte av en mann ved navn Simon. Denne kløvde pannebrasken til den stakkars, vergeløse abbeden, og "omkranset av blodets laurbær" oppga abbeden ånden. Deretter deltok den kyniske gjerningspersonen i messen, slik at ingen skulle falle for å mistenke ham for denne udåden.

Munkene jamret høyt, da de så det blodige liket. Men hver gang Simon senere nærmet seg relikviene til den drepte abbeden, begynte blodet å dryppe for å vitne mot ham. Dette fikk folk til å fatte mistanke, og Simon ble arrestert og funnet skyldig. Også her fungerte blodet som et ufeilbart orakel. Dette skjedde i begynnelsen av 1300-tallet.

En kan undre seg over at beinrestene hans ble tilbedt som relikvier. Dette har nok forbindelse med at når et uskyldig menneske blir overfalt og drept uten videre, kan vedkommende bli helgen. I dette tilfellet var det til og med en abbed, altså den formelle leder av klosteret. 

Et annet viktig moment her er at knokler og andre beinrester av hellige personer har beholdt en god del av livskraften og personligheten deres. De har en magisk kraft som er gudegitt. At beinrester og knokler er sentra for livskraft er en internasjonalt spredd oppfatning med ulike funksjoner.

I 1368 begynte bildet av Charles du Bois i Dinan i Frankrike å sende ut en blodstrøm akkurat på det sted der prinsen var blitt dødelig såret, da drapsmannen kom over ham, det vil si den nye hertugen av Bretagne, Jean de Montfort. Her er bildet av drapsofferet sidestilt med personen selv. Dette innebærer at selve bildet har mange av de samme egenskapene som mennesket det forestiller. Dette er et legendarisk trekk en kjenner igjen fra skulpturer og malerier av Jomfru Maria og andre hellige personer. Også slike fremstillinger kan blø i visse kritiske situasjoner.

Det skal ikke være så lenge siden de mistenkte for drap i Normandie ble ført til liket av offeret, ut fra forestillingen om at det ville blø når drapsmannen passerte.

Denne folketroen er også kjent i USA, særlig blant den svarte befolkningen i Alabama.

Riktignok koagulerer blodet, når døden inntrer, men det kan skje at det holder seg flytende. Det er ikke uvanlig ved voldsom død, for eksempel ved stygge fall, kvelning, lynnedslag eller plutselig hjerteattakk. Den avgjørende faktoren her er at surstoffet forsvinner plutselig, noe som nettopp inntreffer ved slag eller andre dødsfall som brått lammer hjertefunksjonene eller det sentrale nervesystemet.

Hvis blodet viser seg ved munnen på liket når den skyldige avsløres ved båreprøven, skyldes det punktering av lungene. Blodet føres fra de blodfylte lungene via spiserøret til munnen. Noen ganger avlegges ed ved å ta på liket ved stedet der sårene er. Og det kan få blodet til å renne igjen.

Denne ideen er svært gammel og forekommer allerede i det tyske helteeposet Niebelungenlied. Sårene til Siegfried åpner seg, når Hagen nærmer seg. Dette eposet ble nedskrevet ca.1200, men sagnstoffet stammer fra folkevandringstiden (ca.400-560/570).

Det forekommer noen eksempler i engelske middelalderballader på dette fenomenet. I den engelske balladen Young Hunting heter det:

White, white waur his wounds washen,

as white as any lawn;

But sune's the traitor stude afore,

Then oot the red blude sprang

(Hvite, hvite var hans sår vasket,

så hvite som ermer på bispeornat ;

Men så snart svikeren gikk foran.

så fosset blodet frem.)

Her er en underlig historie om helgenen Francesesco. Han var fra Paola i Calabria. Hen levde fra 1416 til 1507. I Napoli holdt han en gullmynt som det rant blod ut fra. Så sa han til kong Ferrante:"Dette er blodet til dem som du undertrykker". Kongen fant det fornuftigst å kvitte seg med denne mannen som hadde stor innflytelse og ekspederte ham til kong Ludvik XI av Frankrike. Han stod under denne kongens beskyttelse og oppholdt seg en tid ved hoffet. Han døde i klosteret Plessis-les Tours. Han var da en meget kjent person i Frankrike og i Italia. Han grunnla ordenen minimerne.

Denne prøven har vært en integrerende del av rettspraksisen i flere europeiske land, bl.a. i Tyskland hvor den kalles Bahrrecht. Den latinske betegnelsen er ius cruentationis.(Blodjus).

Hva kan være bakgrunnen for dette eiendommelige idékomplekset? Tanken som ligger til grunn er høyst sannsynlig at blodet er blitt oppfattet som senter for livskraften. Flere av egenskapene til et menneske er i blodet. Det representerer selve personligheten. Når offeret selv ikke kan åpne munnen og fortelle om hendelsesforløpet, må blodet på sitt vis tale den dreptes sak. Folk mente at dette var en ufeilbarlig måte å avsløre mordere på.

Ronald Grambo

MERKNAD

Det er ikke skrevet så mye om blodets kulturhistorie. Men det vises til:

Grambo, Ronald: I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo 1994

Roux, Jean-Paul: Le Sang. Mythes,symboles et réalités.Paris 1988.

Om  skjelettrester som livssentra se:

Henninger, Joseph: Neuere Forschungen zum Verbot des Knochenerbrechens. I:

Szabadfalvi, J. -Z.Ujváry (Red.) :Studia ethnographica et folkloristica in honorem Béla Gunda.Debrechen 1971 s.673-702.

Videre: Grambo. Ronald: Omskapingsmotivet i folkevisa om Beiarblakkjen. En analytisk gransking. I: Maal og Minne 1952 s.93-100.

Limousinen og døden

Erkehertug Franz-Ferdinand og hans gemalinne Sophie ble drept i sin limousine den 28.juni 1914. Attentatmannen var Gavrilo Princip (1894-1918). Han var en serber som ønsket å gjøre slutt på det østerriksk-ungarske styret i Bosnia-Herzegowina.  Det var visstnok ca. 25 personer som var eller mindre involvert i denne konspirasjonen. Det kan innskytes at bilmerket Limousine var relativt nytt på markedet i 1914, da den første ble laget i 1902. På stigbrettet til bilen like etter attentatet stod politikaptein Gerde, en ungarer. Som kjent bidro dette fatale drapet til å utløse den første verdenskrigen. Her er historien om limousinen:

General Potorek arvet den, da krigen brøt ut. Han fikk vite at hans soldater hadde blitt nedkjempet i strid. Dette tok han seg så nær av at han døde. Han befant seg i limousinen, da han mottok disse tragiske nyhetene. Deretter overtok en av hans kapteiner bilen. Han drepte to fotgjengere med den. 

Illustrasjon Mette N Pellerud 2017

På slutten av den første verdenskrigen var det regjeringssjefen i Jugoslavia som fikk tak i limousinen. Han hadde fire ulykker med kjøretøyet, og den siste kostet ham den venstre armen. Han solgte bilen til en doktor, som ikke fikk spesiell glede av den. Bilen snurret rundt og tok livet av han. Den neste eieren var en juvelér, som begikk selvmord i dette fatale fremkomstmiddelet.

Så fikk en sveitsisk togfører tak i den. Han ble uheldigvis kastet ut av bilsetet, traff en murvegg og mistet livet momentant. En serbisk bonde kjøpte deretter limousinen. Han plasserte bilen bak en hest og lot den slepe den etter seg. Han satt selv ved rattet i bilen.

Limousinen veltet dessverre, og bonden omkom. Den siste som hadde den var en garasjeeier. Men uheldigvis eksploderte et av dekkene på bilen, og det ble hans endelikt.

I dag skal denne livsfarlige limousinen visstnok være utstilt i et bilmuseum i Venezia. Det er strengt forbudt å kjøre den på veiene igjen, for det ville bli svært risikabelt. Denne selsomme historien er gjengitt i det franske tidsskriftet La Grande Oreille nr.67-68, Paris 2016-2017 s.146-147. Dette er et organ for muntlig kommunikasjon.

Denne korte fortellingen er en tidlig utgave av hva man ofte kaller en "urban legend", som innebærer en redselshistorie i bymiljøene ikke nødvendigvis. Mange sosiologer og folklorister foretrekker likevel termen " contemporary legend"  (samtidsfortelling). I Sverige kalles slike grøssere for" klintbergare"  etter folkloristen Bengt af Klintberg, som har skrevet flere bøker om emnet. Disse beretningene avspeiler ofte tidens angst og uro. Noen bygger likevel på gamle fortellingsmønstre, særlig fra Victoriatiden, da redselshistorier var på moten.

La Grande Oreille nevner ikke kilden til beretningen om den fatale bilen. Slike historier blir spredd via alle slags massemedia, eller også ved muntlig overlevering. Noen historier har form som rykter og er spesielt vanskelige å verifisere. Så å si alle slike beretninger forutsettes å ha et virkelighetsunderlag. Men på det punktet må tvil og skepsis være på sin plass.

Denne historien om erkehertugens Limousine er ribbet for relevante, historiske detaljer.

Den kompliserte politiske bakgrunnen for erkehertugparets besøk i Sarajevo er utelatt. Men fordi historien er så tom for slike informasjoner, er den også lettere å erindre seg og bli spredd. En kan spørre seg hvordan bilen fikk sitt hvilested i Venezia.

Som et annet eksempel på livsfarlige biler kan nevnes den ikoniske skuespilleren James Deans Porsche 550 Spyder, kalt Little Bastard. Dean ble utsatt for en trafikkulykke og drept i sin bil den 30.september 1955 i Cholame i California. Hans berømte engelske kollega Alec Guiness hadde sagt til ham dagen før ulykken at hvis han satte seg i den, ville han dø. Dean krasjet med bilen i et kryss ved California State Route 46 og California State Route 41. Det ble sagt at denne bilen var rammet av forbannelser. Man tror nok at denne forestillingen skyldtes en viss George Barris fra Hollywood. Mange av historiene omkring Deans bil stammer fra hans bok "Cars of the Stars", som utkom i 1974. Den 12.mars 1959 hadde bilen blitt plassert i en garasje i Fresno i California. Her tok den fyr, men skadene var minimale. Ingen vet hvorfor dette uhellet skjedde. Det var kun en vaier som skulle repareres.

Ingen aner hvor bilvraket ble av til sist. Det er et uløst mysterium, og mange forslag er fremsatt i årenes løp. Fordi Deans Porsche er blitt knyttet til død og fordervelse, har den fått tilnavnet Little Bastard. Det fins også andre kjøretøyer som har fått dårlig rykte, fordi de har vært involvert i flere dødsfall.

  

TIL INDEX 

Dystetromma

De underjordiske - Mette Pellerud

Her er et sagn mange kan ha hørt eller lest om. Det er tale om Dystetromma. Ytterst i Kolbu ligger det noen garder som heter Dystegardene.

Sagnet beretter at på disse gardene var det en merkelig tromme, og folk mente at det var de underjordiske som eide denne tromma. For de hverken så eller hørte de som hadde den. Men da det ble krig, kunne de høre den lang vei, og da hørte de at de underjordiske snakket og lo, og tromma gikk alltid en stund før krigen begynte. Denne tromma ble kalt Dystetromma, og det var helt sikkert at når de hørte Dystetromma, ble det krig.
Dette sagnet er kjent over heler landet, men mest kjent på Østlandet I 1905 var det gamle folk på Oppland som visste at det ikke ville bli krig mot Sverige, for de hadde ikke hørt lyden av Dystetromma.
Det fins for øvrig en rekke sagn om underjordiske som strømmer til for å forsvare fedrelandet under svenskekrigene omkring 1814.. Også de er patrioter!
Dette har nok opprinnelig vært et lokalt sagn, Dette er ikke bare en hvilken som helst historie. Den dreier seg om krig og ferdafolk trodde på dette sagnet. som etter hvert har spredd seg langt opp til Trøndelag. Det sentrale punktet i sagnet er Dystetromma som krigsvarsel. Det er naturlig, fordi de underjordiske ofte har overnaturlige kunnskaper om hva som vil skje.
Til index

Spøgubben og kirkelyden

Gudstjenestene i tidligere tider her til lands var kjedelige å høre på. Enkelte prester holdt en preken som varte fra kl.9 om morgenen til klokken tre på dagen.

Folk hadde med seg brennevin, som de gavmildt skjenket til de som satt ved siden av. Rett som det var, kunne en hund komme bjeffende inn. Folk hvisket og tisket.

Det var en kirketjener som hadde en stokk i hånden, og med den dunket han de som sov i ryggen eller på skallen.
Han ble gjerne kalt spøgubben.
Det kunne også hende at man fikk bot for å dorme under gudstjenesten.
Kvinnene kunne ha med seg luktesalt for å holde seg våkne.

I Lyngen kirke i Troms ble det funnet en trehammer på ca.to meter langt skaft. Den ble brukt til å vekke folk.
Det fins et gammelt vandresagn om at selveste djevelen satt i koret og skrev ned alle som skravlet i kirken.

Spøgubben - MNP 2018

Påskeharen

Påskeharen er et kjent begrep. Men tradisjonene omkring dette selsomme vesenet er ikke norsk og må sannsynligvis være kommet til oss i nyere tid, ofte via massemedia.
Påskeharen er spesielt godt utbredt i Tyskland, Østerrike og den tysktalende delen av Sveits.
Også i Storbritannia er påskeharen godt kjent. Engelskmennene tok med tradisjonen om påskeharen til USA.
Denne mysteriøse haren legger sine egg i busker og kratt, og barna blir satt til å lete etter dem. Voksne legger ut sjokolade-egg eller egg fylt med andre godterier som barna skal finne.
Haren er kjent for å formere seg ganske fort. Det kan dreie seg om to-tre kull om året. I tradisjonell kristen kunst oppfattes haren som symbol på kjødelige lyster. Den er symbol på fruktbarhet. Også eggene er tegn på dette.

Digital tegning av Mette Nordahl Pellerud 2016

Vi har etterretninger fra England omkring 1600 om påskeharen. En engelsk lege ved navn Georg Franck raste i1682 mot denne skikken med påskehare-egg og skrev at det bare var humbug, tull og tøys.
Det besynderlige ved påskeharen er at den legger egg. Dette er i alle fall i strid med harenes anatomiske oppbygning. Hvordan kan en slik tradisjon i det hele tatt ha oppstått? Noen tror at dette bunner i anglosaksisk fruktbarhetsdyrking. Her er nok mange uløste gåter.















Ett sideblikk til billedkunsten
Link til https://en.wikipedia.org/wiki/Rabbits_and_hares_in_art#Antiquity

Venus, Mars and Cupid by Piero di Cosimo, a cupid lying
on Venus clings to a white rabbit. 1462- 1522