Vandringer og undere
Av Ronald Grambo
Når noen gjør en
reise, så har han noe å fortelle.
(Mathias Claudius
1740-1815)
Jordan er 254 km lang.
Den har sitt utspring i Hermionfjellene. Den renner gjennom den jordanske
Riftdalen via Genesaretsjøen i Galilea og munner ut i Dødehavet.
Selve
navnet Jordan betyr "den som går nedover".
Jordan er først og
fremst kjent, fordi Jesus ble døpt der av Johannes Døperen. En due kom ned fra
himmelen og varslet om Guds nærvær. .Johannes og Jesus var visstnok
tremenninger. Det ble hevdet at Jomfru Maria, Jesu mor, og Johannes'mor
Elisabeth , var kusiner.
Jesus så på Johannes
som sin læremester. Han fikk tilnavnet prodromus, forløperen, fordi han
så å si ryddet veien for Jesus..
Johannes levde i
ørkenen og livnærte seg på bl.a. gresshopper, villhonning og urter. Han var
sannsynligvis en såkalt nasireer. Han måtte derfor ha en livsstil som
var knyttet til en rekke strenge forbud. En nasireer skulle binde seg til en
bestemt asketisk levemåte i tredve
dager.
Det er nærliggende å
formode at Jesus også tilhørte nasireenes krets, men her hersker uenighet og
usikkerhet.
Faren hans, Sakarja,
var prest. Johannes kom fra Jutta ved Hebron.
Jesu dåp i Jordan
skal ha funnet sted ved Beth Abara. Dette er et sund der vannet står så
lavt at en kan vade.
I nærheten av sundet
ble det i begynnelsen av år 2 000 drevet arkeologiske utgravinger.
Da oppdaget
arkeologene ruinene av tre kirker som stammer fra den første kristne tiden. Og
en av disse kirkene hadde en trapp som førte direkte ned i Jordan..
.
På Jesu tid var det
mange angerfulle syndere som oppholdt seg i ørkenområdene i Israel og i Egypt. De
straffet seg selv på denne måten. En av de mest berømte av disse var nok Maria
Aegyptica (ca.344-421). Hun hadde ført et svært utsvevende liv. Men hun gjorde
bot ved å oppholde seg i øde trakter i ørkenen. Hun møtte den hellige Zosimas
fra Palestina og fortalte sin livshistorie til ham.
De møttes ved Jordans
bredder. Hun gikk på vannet akkurat som Jesus for å treffe ham på andre siden
av floden. Hun var splitter naken og var så herjet av solen at hun var helsvart
og nesten ikke hadde menneskelige trekk lenger. Hun døde der, og hun ble
begravet under ørkensanden av løver. I alle fall var det ikke bare Johannes som
oppholdt seg i ørkenen under kummerlige kår. Disse eneboerne følte seg fremmede
i denne verden. Det var et kristent tema, som var meget aktuelt i de første
århundrene etter Kristus.
Legenda Aurea - den hellige Maria fra Palestina
- skisse på papir og prosessbehandlet digitalt av Mette Pellerud 2016 |
Pilegrimer fra hele
Europa valfartet til Jordan. Ordet pilegrim kommer av det latinske peregrinus
som betyr fremmed, utlending.
Ellers kunne disse
menneskene også bli kalt vallare,som kommer av valfart. Forstavelsen
"val" i valfart er knyttet til
det tyske verbet zu wallen, som betyr å gå i en bestemt retning, å være
underveis. Vi har fått ordet valfart (Wallfahrt) fra Tyskland via
Danmark.
Pilegrimsferder ble
ofte foretatt for å innfri et løfte eller en ed. Skriftefedrene kunne pålegge
sine sognebarn pilgrimsferder som straff for f.eks. grove synder og drap. Dette var en praksis som stammer fra
600-tallet.
Det forekom også at
verdslige domstoler kunne gi lovovertredere en slik straff. Etter hvert hendte
det at noen rett og slett dro på pilegrimsferd for en annen, enten denne var
levende eller avdød. Det kunne være fordi en selv var for syk til å dra av
sted. Det hendte også at den avdøde hadde forpliktet seg til å dra på
pilegrimsferd til Det hellige land for sin sjelefreds skyld eller av andre
årsaker. Dermed måtte en annen fare av gårde i stedet for å oppfylle pliktens
krav, gjerne en nær slektning.
Hvordan var de
nordiske pilegrimene kledd? Klærne deres var vanligvis av lin. De hadde på seg
en tunika (bluse). Knapper fantes ikke. Det var først på 1300-tallet at knapper
ble vanlig på klesdrakten blant det rike borgerskap og blant adelsfolk. På
1600-tallet ble det alminnelig brukt også i de lavere stender. De anvendte i
stedet for knapper ringspenner eller snøring.
Underbukser eller
truser ble ikke brukt. Mennene hadde bukser eller hoser. Hosene var lange
strømper med eller uten fot. En anvendte fotklut. Kvinnene brukte korte hoser
festet med hosebånd. Menn bar kofte eller kjortel.
Kvinnene bar tunika
og gjerne overkjortel. Skoene liknet mest på mokkasiner. De var rågarvet, ugarvet
på midten.
Menn kunne ha en hatt
på hodet. Den typiske pilegrimen hadde en vandringsstav og en skulderveske. På
vesken kunne det være et pilegrimsmerke.
Noen skulle reise i
diplomatisk ærende og kombinerte dette med en pilegrimsferd, om mulig. Handelsfolk
kunne også slutte seg til pilegrimene. I middelalderen ble det allminnelig å få
med seg en attest på å ha vært på pilegrimsreise. Mange hadde på forhånd
skaffet seg pass og vandelsattest. På disse vandelsattestene stod det hvem de
var og hvem som kunne garantere for deres atferd her i livet.
Pilegrimene hadde
gjerne såkalte itinerarier (entall:itinerarium), som ga de
nødvendigste informasjoner om reiseruten. Disse reiseguidene fra middelalderen
angir hvor mange dagsreiser det var mellom rasteplassene eller stasjonene. Ganske
kortfattet opplyser de gjerne om hvor lang tid veien hjem tok. Den har som
regel gått fortere enn utreisen.
De har opplysninger
om , kirker, martyrgraver og historiske begivenheter. Noen informasjoner bygger
på rene myter og sagn med tvilsom sannhetsverdi. Enkelte av helgenene som
omtales i itinerariene er fiktive,de har aldri eksistert.
De nevner ganske ofte
kirker med helgenrelikvier. I middelalderen og senere var det stadig tyverier
av slike helgenrester, enten det var knokler tenner, negler, skjegg hår, eller
klær, fordi de kunne lege alskens sykdommer. Munker og nonner unnså seg ikke
for å stjele relikvier og skjenke dem til sine egne klostre. Mange klostre og
kirker var kjent for å ha biter av Jesu kors eller naglene han ble festet med.
Dessuten beretter
itinerariene om mulighetene for overnatting i klostere og hospitser.
Der fikk de reisende
god pleie, blant annet ble de servert mat og kanskje et glass vin. Flere av
stedsnavnene i itinerariene er gjengitt på latin. Og noen av disse er
oversettelser fra arabisk, og dermed har det vært vanskelig å identifisere
stedene.
Noen arabiske
stedsnavn ble oppfattet feilaktig, og det resulterte i mange misforståelser..
Ved martyrgravene
pleide de fromme pilegrimene å holde våkenatt (vigilia) med bønner og
sanger. Dessuten var det vanlig å korte tiden ved disse gravene med å fortelle
sagn og legender om helgenes liv og virke. I det hele tatt ble det fortalt
mange historier .Dette var ren underholdning, idet mange av historiene var
ganske verdslige og til og med vågete.
Pilegrimene dro helst
i flokker, det var i deres egen interesse. Det var utrygt for landeveisrøvere
mange steder. Og her kom de viden kjente tempelridderne inn i sammenhengen. De
hadde som spesiell oppgave å beskytte pilegrimene mot røverangrep.
Tempelridderne var en
mektig organisasjon i middelalderen. Den hadde store eiendommer over alt. Dessuten
drev de et slags bankvesen. Pilegrimene kunne ty til festningene deres for å få
ut penger.
De var kalt "Kristi
fattige riddere". De ble også kalt tempelriddere, fordi de hadde sitt
hovedkvarter ved ruinene av kong Salomos tempel.
Denne eskorteringen
av pilegrimer ble det en dramatisk slutt på, da kong Filip den smukke sammen
med pave Clemens V innledet en storstilt razzia mot disse ridderne. De ble
fratatt sine eiendommer, og mange ble kastet på bålet. Stormesteren Jacques de
Molay havnet også på bålet. Det skjedde 18.mars 1314. Da Ludvik 16. ble
halshogget 21.januar 1793, skrek en mann i mengden:"Jacques de Molnay, du
er hevnet !" Det skjedde altså tretten generasjoner
senere.
De fryktet spesielt
"den gamle mann på berget". Han hette Hassan ibn al-Sabbah (1100-tallet), og med sine menn angrep han
pilegrimene fra bakhold. Krigerne ble kalt assassinere. Ordet assassin er
avledet av et velkjent narkotikum, nemlig hasj. Et annet ord for dette er
cannabis. De var avhengige av hasj og overfalt de reisende, mens de var i rus.
Lederen for denne
gruppen lovet at de skulle havne i paradis når de døde i kamp.
Fortet deres lå i
Alamut, på noen digre klipper 10 mil fra Teheran. Navnet Alamut betyr ørnerede. Hassan Ibn al-Sabbah
fikk flere etterfølgere som fortsatte overfallene..
Det fantes mange
ruter til Det hellige land. Noen er beskrevet av den islandske abbeden Nikolaus
i hans reisehåndbok. Den må være skrevet 1154-1159. Tittelen på boka er Leidarvisur,
altså veiviser. Dette var en mye brukt rute: Fra Norge dro pilegrimene til
Ålborg i Danmark, og så gikk ferden til fots gjennom Danmark og Tyskland, over
Store Sankt Bernardpasset, gjennom Italia til Rom, videre til Brindisi, hvor en
gikk ombord igjen, så til Lille-Asia og via Kypros til Akrsborg, det vil si
Akka i Syria.
Derfra gikk veien til
Jerusalem og Den hellige grav. Abbed Nikolaus foretok en astronomisk måling ved
Jordan, og den skal være temmelig nøyaktig.
De nordiske
pilegrimene mente at Jordan var det helligste reisemålet av alle. De danske
brødrene Sven biskop og Eskil fikk sin bønn oppfylt i 1150. De døde etter å ha
badet i Jordans hellige vann. Eskil døde først, Da bad Sven til Gud om også å
få dø. Dette inderlige ønsket ble
oppfylt.
Den som døde etter å
ha badet i Jordan, var sikret himmelens salighet. De trengte ikke å oppholde
seg i skjærsilden for å bli renset for sine synder. Vannet i Jordan renset ikke bare deres
legemer, men også deres sjeler..
Pilegrimene tok med
seg vann fra Jordan i flasker. Det kunne ha kraft til å holde demoner vekk og
fungerte også som legemiddel mot alskens plager, som f.eks. gikt. Det var gjevt
å kunne døpe et barn med vann fra Jordan. Det brakte med seg lykke.
Det fortelles at den
svenske kongefamilien skulle døpe en prins med dette hellige vannet fra Jordan.
Men erkebiskop Nathan Söderblom
(1866-1931) sa: "Bort med vattnet, kom med svensk
bondvatten!". Dette er ikke bare en morsom anekdote, men også en virkelig
hendelse.
Rundt om i Europa
forekommer stedsnavn med Jordan.
I Mähren har en
tidligere pleid å ta med lungesyke barn til en rennende elv og si:
"Hilset være
Jesus Kristus, lille vann! Fra hvor kommer du, vann? Jeg kommer til deg for å
bli sunn. Du flyter fra Jordan." Den gresk- ortodokse kirken holder i
januar en såkalt "Jordanfest".
Da går presteskapet i
prosesjon til nærliggende sjøer og elver og vier dem med krusifikset og stenker
folk med dette vannet, som så er blitt særlig kraftfullt. Det fremgår her at
alt vann i verden kommer fra Jordan. I finske magiske formler fortelles det at
alle sjøer, alle elver, alle fossefall, alt brønnvannet, kommer fra Jordan.
Det finnes en del
utsagn om at da Jesus steg ned i Jordan for å bli døpt, vek vannet unna ham i
respekt og ærefrykt. Det virker som om Jordan hadde egen vilje og forstand.
Dette trekket
forekommer i magiske formler mot blødninger. I disse formlene ber en om at
blodet skal stå stille, som vannet i Jordan stod stille da Jesus stod der og
ble døpt. Det blir her et samsvar mellom blodet som står og Jesus som står i
Jordan.
Slik lyder en formel
fra Kinsarvik nedtegnet i 1821:
Stat Blo,
so Vatne sto
i Jordans Flo.
Stat Blo
so Mannen i Helvete
sto,
der viste ret, men
gjorde vrangt,
Stat blo, stil Blo!
Nok en versjon, nedtegnet
i Øyer 1881:
Som Jesus stod ved
Jordans Flod
og den hellige Daab
modtog,
saa stanser jeg den
ulykkeliges Blod.
Det må fremheves at
det ikke bare er ordenes makt som virker i disse blodstemmingsformlene, men
også selve scenen som beskrives..
Her er et eksempel
fra Sverige:
Du blod skall stå
stilla,
som vattnet stod
i Jordans flod
då Johannes døpte
Kristus.
At Jordan står stille
og viker unna Jesus er et trekk som opptrer i orientalske og bysantinske
liturgier. Det er nok fra disse liturgiene at trekket stammer opprinnelig. De
magiske formlene har ofte lånt trekk fra den kristne læren. Dette beror
utvilsomt på at omtalen av Jesus og Jomfru Maria og andre hellige personer gir
magisk styrke.
Et gammelt skrift har
denne skildringen: "Han ble døpt (dato og klokkeslett) av Johannes i
floden Jordan, og Jordan gikk tilbake. Men Herren sa til Johannes: "Si til
Jordan: Stå, Herren er kommet til oss!". Og straks stod vannene. Og først
deretter steg Jesus og Johannes ned i vannet, som bruste omkring dem. I den ene
versjonen av dette underet drar Jordan seg bort av egen vilje, i den andre må
det gis ordre til det. Jordan ble også helliggjort ved at Jomfru Maria vasket
sine føtter der.
Et annet under bør
også omtales. Da Jesus ble døpt, skiftet Jordan temperatur. Den ble brennende
het som glødende kull.
Dessuten kunne en se
Jordan i gjennomtrengende, skarpt lys. Det fortelles om en mann som i et syn
skuer Jordan i overjordisk belysning. Bølgene var ikke lenger bølger, men bare
lys.
En har sett gnister
fyke omkring på Jordan ved Jesu dåp. Dette var tegn på et guddommelig nærvær. Samtidig
minnet dette om den guddommelige gnisten i mennesket.
I en gammel syrisk
preken heter det at guddommen selv er en flamme på Jordans vann.
Det forekommer bilder
fra middelalderen der Jordan fremstilles som et flammehav.
De nordiske folkene
mente at Jordan var en grenseelv mellom Midgard, menneskenes boplass i norrøn
mytologi, og demonverdenen. På den andre siden av floden svermet det av onde
ånder. Nede i vannet ligger dragen Behemot.
Kirkens menn
understrekte at denne dragen måtte oppfattes symbolsk, men for menigmann var
den en nifs realitet. Dette er synspunkter som stammer fra gamle forestillinger
om at ørkenområdene i Midt-Østen var full av skremmende demoner. Uhyret Behemot
omtales i Jobs bok 40,10-20.
Her kan nevnes at den
norske tronpretendenten Eirik omkring 1180 steg ned i Jordan, mens han hadde et
brennende lys i hånden. Han sa da at denne brennende kjerten skulle falle ut av
hånden hans, hvis han ikke var en sann arving til tronen. Selv om han dukket
under vannet, brant lyset fremdeles! En kan uttrykke det slik at ved denne
spesielle anledningen var Jordan et orakel, som ga det riktige svaret for
Eirik..
Jesu dåp i Jordan er
omspunnet av legender og trosforestillinger. Denne begivenheten har naglet seg
fast i folks bevissthet på forskjellige måter.
Hva tenkte
pilegrimene, da de skuet Jordan, den hellige flod?
Hvilke følelser
gjennomstrømmet dem da? Eksakte svar finnes knapt. En bør erindre seg at
oldtidens og middelalderens mennesker opprettholdt andre normer, verdier, holdninger
og oppfatninger enn vi. De levde i et for oss fremmed, sosio-kulturelt univers.
I de første århundrer etter at kristendommen hadde vunnet frem, hersket det en
visshet om at endetiden var ganske nær. Derfor gjaldt det å gjøre botsøvelser,
og pilegrimsreiser var et middel her.
Det kan ikke være
tilfeldig at flere pilegrimer som besøkte Jordan senere tok Jordan som
etternavn. Møtet med denne floden hadde nok gjort varig inntrykk. I Europa
finnes det flere slekter i dag som kaller seg Jordan. I Frankrike er det f.eks.
flere ved navn Jourdain.
Man har pekt på at
det er tre stadier i pilgrimsferdene:
1. Atskillelsen fra
hverdagslivet.
2. Grensetilstand. Den
omfatter selve reisen med sine forventninger og sine vanskeligheter.
3. Hjemkomst og
gjeninntredelse i hverdagslivet.
Her kan det innskytes
at pilegrimsferder skaper samhold. De reisende danner et samfunn for seg. Dette
kan lett skje, når en stadig er omgitt av ukjente farer.
Viktig er det at en
pilegrimsferd til den hellige flod Jordan frembringer en ny identitet hos
pilegrimene. Jordan med sin spesielle historiske og legendariske bakgrunn endret
pilegrimenes syn på tilværelsen. De har fått andre kulturelle verdier og en
styrket tro på kristendommens sannheter.
En måtte ut med store
summer for å kunne reise fra Norge til Det hellige land. Derfor bestod nok
pilegrimsflokkene vesentlig av folk fra den høyere middelklasse og fra
aristokratiet.
MERKNAD
Det er brukt flere
kilder til denne utredningen, hvorav en del franske. Blant de viktigste
referansebøkene i denne sammenhengen er:
F.Ohrt: De danske
Besværgelser mod Vrid og Blod. Tolkning og forhistorie. København 1922
(doktoravhandling).
F.Ohrt: Die ältesten Segen über Christi Taufe und Christi Tod in
religionsgeschichtlichem Lichte. Det Kgl.Danske Videnskabernes
Selskab.Historisk-filologiske Meddelelser XXV,1. København 1938.
Religiøs folketro finnes også presentert og
kommentert i Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo-Bergen-Tromsø
1979. Annet opplag 1984.
Ellers må nevnes
A.Chr. Bang: Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. Med forord og registre
av Velle Espeland. 2.opplag 2009.
Vedrørende de
utrolige tyveriene av helgenrelikvier, se Patrick J.Geary : Furta sacra.Thefts
of Relics in the Central Middle Ages Princeton,New Jersey 1990.
For de franskkyndige
som kan være interessert i temaet anbefales Nicole Chareyron : Les Pélerins de
Jerusalem du Moyen Âge,l'aventure du saint voyage d'après journaux et mémoires.
Paris 2000.
Om den gamle mann på
berget, se Bernard Lewis :Die Assassinen. München 11993.Videre : Bruno Mech
:Die Assassinen Düsseldorf 1981.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar