Tekst av Ronald Grambo
Glimt av norsk
folketro.
Illustrasjon Mette Nordahl Pellerud
En lang rekke sagn
handler om havfruer. De kan være forlokkende og hjelpsomme, men også livsfarlige. Blir de krenket på noen
måte, hevner de seg på forskjellige måter.
Sagnene gir knappe og
presise beskrivelser av hvordan havfruene ser ut.
Felles for alle
norske sagnversjoner er beskrivelser av utseendet til havfruene. De er halvt menneske oventil og halvt
fisk nedentil.
Hun er i regelen
utstyrt med langt hår, som henger over skuldrene.
Hun sitter og kjemmer håret sitt. Akkurat dette gjøremålet omtales spesielt i engelske ballader fra middelalderen. Kammen kan være en magisk gjenstand.
Hun sitter og kjemmer håret sitt. Akkurat dette gjøremålet omtales spesielt i engelske ballader fra middelalderen. Kammen kan være en magisk gjenstand.
Svært ofte sitter hun
på en stein ved vannkanten eller på selve vannet. Dette trekket forekommer også
i norske middelalderballader.
Havfruen varsler, og
det kan være farlig å komme nær henne.
En mann talte til en
havfrue på stranda, og hun sa at han ikke skulle se seg tilbake før han var
over fjellkammen, det vil si ute av syne.
Da han likevel gjorde
det, ble det et voldsomt uvær. Dette forbudet mot å se seg tilbake er et
eldgammelt tabu. Når en møter overnaturlige vesener, bør en ikke se seg tilbake
når en fjerner seg fra dem. Dette er knyttet til ulike overnaturlige vesener. Dette
forbudet treffer en på allerede i oldtiden.
En gammel fisker
reiste en dag i 1870-årene ut på sjøen i en småbåt. Han hadde med en
tjenestepike i båten, og hun levde til 1937,og da var hun over åtti år. Da de
kom ut på fjorden, møtte de havfruen, som steg opp av havet og begynte å kjemme
håret sitt. Da snudde mannen båten og fossrodde hjem. Like etter kom det en
orkanaktig storm fra nordvest.
Det er tydelig at
havfruen ikke skulle bli sett, mens hun stelte det lange håret sitt.
Halvt menneske og halvt fisk. Mette N Pellerud Teknikk: 5 tommer mobilskjerm digital tegning/maling. 2016 |
Det fins en samisk
beretning hvor det heter at havfruen i styggvær går inn i båten og hjelper folk
med å styre den i land. En skal straks la henne gjøre det. Det var en
høvedsmann som ikke ville det, og han mistet like etter begge sønnene sine, enda
det var maksvær.
Dette var inne i
Varanger. Havfruen er en hevngjerrig, demonisk skikkelse.
En som skjøt en
havfrue ble tullet etterpå. Han bøyde seg forover og skjøt mellom beina, som en
skal, når en skyter troll. Men han fikk en fæl straff.
Noen ganger er hun
hjelpsom og peker ut gode fiskeplasser (méd) for fiskerne.
Det fins noen sagn
som beretter at en mann blir drevet ned i havfruenes rike, her lever han sammen
med havfruen. Men han vender tilbake til menneskenes verden, men da er han
blitt sinnssvak. Han ble aldri seg selv igjen. Dette hviler nok på psykiske, erotiske
fantasier.
Troen på at havfruer
eksisterer, er nok forsvunnet i vår tid. Men de tallrike sagnene vi har vitner
om at det tidligere var levende folketro.
Allerede i det
gammelgreske diktverket Odysseen nevnes de farlige sirenene, som fortrollet
sjømennene med sin sang. Den var så forlokkende at Odyssevs selv lot seg binde
til masten med tau, ellers ville han ha blitt sinnsyk. Han ba sjømennene sine
om å putte bivoks i ørene så de ikke lot seg påvirke av sangen deres. Ingen
måtte løse opp tauene, selv om han bad dem aldri så tynt om det, mens sirenene
lokket med sin trolske sang.
Dette gammelgreske
diktverket stammer fra ca. 700 f.Kr. Det bygger på sagn og myter som ble
fortalt muntlig og samlet av en ukjent dikter, men ikke av Homer!
Den vakre, tiltrekkende
havfruen er utvilsomt tankegods fra kontinentet og kan være påvirket av den
europeiske troen på alfer..
I sagalitteraturen
skildres margygren i svarte farger. Mar er et gammelt ord for hav og
gygr betyr jotunkvinne. Hun er rett og slett et troll som lever i vannet. Hun
er forferdelig heslig å se til og meget farlig å komme i kontakt med. I Olav
Tryggvasons saga skildres det hvorledes kongen nedkjemper en ondartet gygr. I
eddakvadet om Helge Hjordvasson opptrer en gygr som tar tak i Helges båt for å
ødelegge den.
Havfruene hersker
ofte over fiskevann. De er sjøenes, tjernenes , bekkenes og havets
herskerinner. Hvis en blir uvenner med disse vesenene, blir det ikke fisk å få.
I Luristan i Iran
fant arkeologene i 1910 bronseavbildninger av gudinner, og disse var halvt
menneskeliknende, halvt fisk. Disse fremstillingene er blitt datert til ca.
1000 f.Kr.
I det hele tatt har
troen på havvesener en svært lang historie, som byr på mange problemer.
Ellers er havfruer
nok et kjent begrep her i Norden på grunn av H.C. Andersens berømte eventyr. Det fins en bronseskulptur av
nettopp denne havfruen ved Langeline i Københavns havn. Hun har ikke underkropp
som en fisk, men bein med finner. Denne skulpturen er laget av Edvard Eriksen
(1875-1959)
En kan også nevne
skuespillet "Ondine" (1939) av den kjente franske forfatteren og
diplomaten Jean Giraudoux. Det ble en voldsomt stor suksess i Paris like før
den andre verdenskrigens utbrudd. Giraudoux hadde visstnok lest H.C. Andersens
eventyr i fransk oversettelse. Hovedpersonen er en havfrue som forelsker seg i
en ung ridder. Men stykket ender trist, idet hun på magisk måte mister
hukommelsen og glemmer sin elskede. I europeisk dikting forekommer havfruer
ganske ofte.
Forlokkende og hjelpende. Illustrasjon i blandingsteknikk mellom skisse på papir og digital tegning i 5" mobilskjerm av Mette Nordahl Pellerud 2016 |
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar