Ronald Grambo: DE VANDØDE VAMPYRER

Blod og uhygge natterstider.

Tekst Ronald Grambo

Illustrasjon Mette Nordahl Pellerud

I vår tid er vampyrene blitt forvandlet til elegante, og verdensvante vesener. Både på film og i romanenes univers opptrer vampyrene som om de skulle tilhøre de vakre og rike. Dette skyldes blant annet Anne Rices romaner, som har solgt ganske bra også i Norge. Men slik har det ikke alltid vært.

Vampyrene var tidligere oppfattet som nifse skapninger. De skapte redsel hvor enn de viste seg. I følge tradisjonen var de avhengige av blod. Om natta stiger de opp fra kisten eller graven og søker etter et offer å suge blod fra. De har nærmest huggtenner og er likbleke og har usunn hud og fremstilles gjerne som tvers gjennom motbydelige og hevngjerrige.

Enkelte beskrivelser av utseendet deres tyder på at de er inspirert av likfunn i ulike stadier av oppløsning.

Troen på vampyrer forekommer flere steder på kloden, i India, Kina, Malaysia og Indonesia. Først og fremst er de kjent i Sydøst-Europa

Hvem som helst kunne bli anklaget for å være vampyr i avsidesliggende områder i Europa. Hadde man et avstikkende utseende eller bar på en eller annen sykdom som vansiret kroppen, var dette tegn på at vedkommende kunne være blodsuger.

Noen ganger ligger menneskene som er omskapt til vampyrer i sine graver. De stiger opp fra gravene om natta og suger blod av sine vergeløse ofre. Når noen blir anemiske, bleike om nebbet og synes å bli helt slappe og udugelige, må dette skyldes angrep fra ondskapsfulle vampyrer.

Når mistanken først var vekket om at vampyren var en bestemt død person, oppsøkte de den antatt skyldiges grav. En gravde opp liket og boret en stake tvers gjennom kroppen. Det er et tradisjonelt effektivt middel. En kunne også grave ned liket på en korsvei eller brenne det. Disse metodene ble også brukt mot gjengangeri.

Noen lik hadde blod rundt munnen. Dette bestyrket naturligvis mistanken om at en hadde for seg en vampyr. Dette avslørende blodet skyldtes at lungene var punktert. Blodet hadde strømmet fra lungene og gjennom spiserøret til munnen. Men blod strømmer ut av munnen og gjennom nesen også når liket oppløses. Gassene i underlivet presser på når forråtnelsesprosessen øker, lungene presses oppover, og blodet strømmer ut fra munn og nesebor. Også dette bidro til å styrke troen på vampyrenes eksistens. Folk flest hadde ikke rede på grunnlaget for disse stadiene og tolket dem i samsvar med sine nedarvede oppfatninger om vampyrer.

En har ment at sentrum for utbredelsen av vampyrer var Transilvania. Det skyldes nok Bram Stokers kjente roman om Dracula(1879). Den historiske bakgrunnen er vanstyret til den blodtørstige fyrst Vlad Basarab i Transilvania. som på midten av 1400-tallet hersket over Valakia, en del av det sydlige Romania. Sønnen overtraff faren i grusomheter og fikk derfor tilnavnet Dracula, den lille drake. Denne fyrsten tilbrakte en stor del av sin ungdom i fengsel.

Som en kuriositet kan nevnes at en etterkommer av ham driver en blodbank i New York!