ROTEN SOM SKRIKER

Tekst av Ronald Grambo

Illustrasjon av Mette Pellerud

Alrunen (Mandragora officinarum) er en plante som i høy grad er knyttet til trolldom og mørke makter. Den assosieres ofte med djevelen. Roten likner på et menneske. Når en rykker opp roten, skriker den så sterkt og gjennomtrengende at en uvilkårlig slipper den.

Alrunen ble gjerne brukt som legemiddel i eldre tid. Dette var også en lykkeplante.   Den brakte rikdom og kurerte sykdommer.

Man bruker en hund til å rykke opp roten. Den må være svart, som jo er dødens og djevelens farge. Hunden faller død om etter å ha dratt opp alruneroten.

Roten vaskes deretter med vin, omvikles med rød og hvit silke og legges ned i en liten eske. Den skal så bades hver fredag og få en ny skjorte hver nymåne.

Hvis man spør den, vil den åpenbare skjulte ting, den vil bringe velstand og helse. Eieren kan bli styrtrik.

Dessuten kan alrunen fjerne alle fiender og til og med bringe velsignelse til ekteskapet. Dette siste kan tolkes som at ekteparene da får flere barn.

Dette er en sparegris utenom det vanlige. Hvert pengestykke som legges til alrunen, fordobles om morgenen!

Dessverre er dette svart magi, og den som utfører slik trolldom vil bli straffet på en eller annen måte. Når alrunens tjenestetid er ute, dukker selve djevelen opp og krevet sitt.

Det hender at han har med seg en tykk bok. Her skal eieren av alrunen skrive ned sitt navn i eget blod slik at vedkommende er registrert.

Det gjelder da å være snartenkt og komme frem med et gudsord eller Fadervår. Da farer djevelen bort med en gang, for han tåler ikke å høre slike kristne ord. Deretter smetter han gjennom vinduet i en viss fart.

Det fins flere planter som tradisjonen har tildelt mirakuløse egenskaper, men alrunen er nok den mest kjente, for ikke å si beryktede. Den er likevel relativt ukjent i de nordiske landene.

Roten som skriker av Mette N Pellerud 

En del av oppfatningene omkring alrunen er utvilsomt kommet til oss ved hjelp av skriftlige medier, f.eks. svartebøker. De fleste nyere ideene om planten kommer fra det europeiske kontinentet.

Alrunen er lettest å finne under galger der tyver henger. Dette beror på at når tyvene henges, slipper de ut sæd. Og av denne sæden kommer planten. Det er derfor alrunen kalles galgemannen. Dette ordet har vi sannsynligvis lånt fra tysk Galgenmännlein (den lille galgemannen) via Danmark.

Folketroen omkring alrunen er gammel. Den nevnes i det gammelgreske eposets Odysseen. Her fortelles i tiende sang at Odyssevs møter guden Hermes, mens han er på vei til gudinnen Kirkes borg. Hermes gir ham en magisk rot som vern mot hennes onde renker. Denne roten var svart, men dens skinnende blomst var hvit som melk. Gudene kalte den "moly" Forskerne er enige om dette er alrunen. Man er usikker på dateringen av dette diktverket, men det er formodentlig nedskrevet ca. 700 f.Kr.     Hele verket bygger på bronsealdermyter som er mye eldre.

Den lærde naturforskeren Plinius den eldre (23 f.Kr.-79 e.Kr.) beskriver hvordan de plukkes.

Ellers spiller den en stor rolle in Nicolo Machiavellis fem-akters komedie, La mandragora (1524), der planten bl.a. skildres som et middel til å gjøre kvinner gravide.

Opprinnelsen til ordet mandragora er uklar. Det kan visstnok være at den er knyttet til pest. Assyriske betegnelser kan tyde i den retning. Muligens vernet den mot pest.

Ordet alrune er beslektet med gotisk runa, som betyr hemmelighet. Dessuten er runa benevnelse på spåkvinne. I de norske middelalderballadene anvendes uttrykket å kaste runer, som innebærer å kaste trolldom på noen.

Til sist skal nevnes at alrunen inneholder kjemiske forbindelser som kan fremkalle hallusinasjoner, som f.eks. skopolamin. Det har nok bidratt til mystikken omkring roten.