SAGN OG VIRKELIGHET

Tekst Ronald Grambo
Illustrasjon Mette N Pellerud

Fra Østerdalen fortelles det at huldrefolket deltok i trefningene mellom nordmenn og svensker i 1814. Forholdet mellom de to nasjonene var meget spent. Under fredsforhandlingene mellom Norge og Sverige forlangte Carl Johan at svenskene skulle innta de norske grensefestningene, mens disse foregikk. Det ble avslått, og krigen brøt ut. Den varte kun i to uker, fordi begge parter egentlig ønsket fred.

Falt det en nordmann i rekka, og det ikke var noen til å ta over etter ham, kom det en fremmedkar og la seg ned og skjøt. Og denne mannen var usårlig. Det hadde de sett så mange ganger. Dette er ikke noe sagn i egentlig forstand, men hva forskerne kaller sagnnotis.

Mer kjent er sagnet om Dystetromma. Denne beretningen er stedfestet til gården Dyste på Toten.Når den lyder, varsler det krig.

Når selveste Dyst-kongen, det vil si kongen over de underjordiske, kommer til striden med undersåttene sine, blir svenskene bange. Dette sagnet er også knyttet til de norsk-svenske kampene i perioden 1807-1814.

I 1905 var det folk i Oppland fylke som var helt sikre på at det ikke ville bli krig, fordi de ikke hadde hørt Dystetromma. Det er en stor sagnkrets om underjordiske i krig.

Dette er beretninger som gir seg ut for å være helt sannferdige. Dette har vært en del av folks krigshistorie sett fra deres egen synsvinkel.

Lokalhistorikere har vel hatt en tendens til ikke å ta slike utsagn fra folkemunne alvorlig i det hele tatt.

Pesta, sundmannen og vinden 2017 - mnp

Svartedauden herjet land og strand i 1347 i Norge, og minst en tredel av befolkningen døde. Folk oppfattet denne pesten som en gammel kjerring som vandret langs allfarveiene og spredte død og fordervelse. Folk hadde ikke rede på bakterier og tolket denne farangen i overnaturlig retning i følge tradisjonell tankegang.

Hun hadde gjerne en diger bok med røde og svarte bokstaver, en slags skjebnens bok, der de som skulle dø og de som skulle få lov til å leve, var nedskrevet.

Her ser en hvordan en gjennomgripende, historisk hendelse som ødela Norges økonomi i lange tider skulle ha sin opprinnelse i gjerningene til en kvinnelig, mytisk skikkelse.

Hun ble symbolet på pesten. 
Det viser seg at hun fulgte allfarveiene, men at hun hadde vansker med å komme over store tjern, sjøer og vassdrag. Hun måtte da være avhengig av en sundmann.

Det fortelles fra Jømna, et par mil nedenfor Elverum Leir, at en gammel kvinne bad sundmannen ved Glomma om å bli rodd over elva. Plutselig oppdaget sundmannen hvilken uhyggelig passasjer han fått med seg i båten. Han bad tynt for seg. Pesta slo opp i boka si, ristet på hodet og sa at han måtte dø, men hun lovet ham en lett død. Med det samme sundmannen satte beina på strandbredden, falt han død om.

Mange av oppfatningene om Pesta ble spredt over store deler av Norge. De ble ofte utkrystallisert i sagn. I lange tider har historikerne hatt en tendens til å avvise slike sagn som sludder.

En bør forstå at de beretter en god del om mentaliteten hos folk i eldre tider. Franske forskere kaller dette for mentalitetshistorie. Det dreier seg om å beskrive og analysere eldre tiders syn på tilværelsen. I bygdebøker og i eldre bygdebeskrivelser av topografisk art vil en gjerne finne en rekke historiske sagn. Disse kan danne underlag for å forstå idéverdenen våre forfedre levde i.

Sundmannen og Pesta

Sagn i sin alminnelighet hadde den funksjon bl.a. å være en kunnskapsressurs og en orientering om tilværelsens forskjellige sider. De ble ofte fortalt i pedagogisk øyemed

Folk skulle ha kunnskaper om sin egen historie og sin egen omverden. Dette ble gjerne innkapslet i stringent form i sagn. Mange av disse er stedfestet og kjente personer innen fortellernes bekjentskapskrets kan opptre i disse beretningene. Når sagnene vandrer, som vi sier, kan de knyttes til andre landskap og andre personer. Noen ganger nevnes hverken steder eller personer. De mister sin tilhørighet og kan lettere bli spredd rundt omkring. Sagntradisjonen i bygd og by binder folk sammen, fordi de her har og har hatt en felles referanseramme.

Tilbake