Nøkkelen til himmelriket

Hvis en har et brennende ønske om å få vite hvem som skal dø i nærmeste naboskap eller i egen familie, er framgangsmåten denne:

Julaften ved midnatt skal en vandre til kirken. 

Så skal en blåse gjennom nøkkelhullet på kirkedøren.

Da vil en se dystre skikkelser dukke opp i nattemørket. 

Da skimter en konturene av de som skal dø i kommende år.

Det har hendt at man har sett seg selv i dette nifse liktoget!
Hvordan skal en forklare denne selsomme fremgangsmåten? En må erindre seg at pusten i eldre tid representerte en del av sjelskraften til et menneske. Vi snakker om å oppgi ånden, når et menneske forlater denne verden.
Nøkkelhullet er også kraftfullt. Det står her for nøkkelen til himmelriket. Kirken i seg selv er et mikrokosmisk uttrykk for himmelriket. Porten symboliserer på den måten døren
til himmelriket.
Kirkebygningen har derfor magisk kraft.
Innebygget i dette er en urokkelig tro på skjebnens makt. En kan ikke endre på skjebnen, selv om den virker aldri så uhyggelig og at en svært gjerne vil forandre den.
Dette dødsvarslet hører egentlig hjemme på nyttårskvelden. Men julen har hatt en slags magnetisk kraft, slik at den har tiltrukket seg trosforestillinger og skikker som hører andre høytider til. Det er en rekke dødsvarsler en kan igangsette på julekvelden.
En kan ta med seg salmebok og gå inn i et mørkt rom klokken tolv julekvelden. Så åpner man en salmebok på slump. Hvis man ser en gravsalme, skal noen i nabolaget eller i familien snart dø. Er det en bryllupssalme en ser, vil det snart bli bryllup i gården eller i nærheten. Det fins mange opptegnelser om slike prosedyrer, bl.a. i svartebøkene.

Illustrasjoner - Mette N Pellerud